Det går an å synge et vers eller to og så fortelle historien om Margjit. Hun bodde på gården Hjukse i Sauherad i Telemark. En dag var hun på vei til kirka. Ut av skogen kom selveste Bergekongen og tok henne med inn i berget. Sangen forteller at hun var mange år i berget, og at hun fikk barn med Bergekongen. Hun skulle få besøke faren sin, men ble hentet av Bergekongen igjen, fordi barna gråt etter moren sin. Da gråt hun flere tårer enn hesten hadde hår, og tilbake i berget, det måtte hun. Historien og sagnet finner du lenger ned på siden.
Translation
Margit lived on the Hjukse farm in Sauherad in Telemark. One day, as she was riding through the forest to go to church, she met the Mountain King, and he snatched her and brought her into the mountains.The song tells that she lived in the mountains for several years, and that she had several children by him.She was once allowed to visit her father, but was fetched back by the Mountain King, because her children were crying for her. She then cried more tears than a horse has hairs, but she still had to return to the mountain.
Oh Hjukse was the proudest farm in Sauherad
- time is passing me slowly by
proud Margit was the daughter on that farm
- it is I who carry the sharpest sorrow
Proud Margit made herself ready to go to church
- time is passing me slowly by
Then she took the road that lead to the mountain
- it is I who carry the sharpest sorrow
And as she came to the mountain wall
- time is passing me slowly by
the Mountain King came with his long, white beard
- it is I who carry the sharpest sorrow
And the mountain king took out a silvergilded chair
- time is passing me slowly by
sit here proud Margjit and rest your foot
- it is I who carry the sharpest sorrow
The he gave her the two red dresses
- time is passing me slowly by
and leaves on her bosom and silver-buckled shoes
- it is I who carry the sharpest sorrow
And twelve girls combed her hair
-time is passing me slowly by
The thirteenth put the golden crown on (her head)
- it is I who carry the sharpest sorrow
Then he poured the clearest wine
- time is passing me slowly by
You'll take this (honnid= ?) and drink my proud Margjit
- it is I who carry the sharpest sorrow
Then she stayed in the mountain for 9 years
- time is passing me slowly by
and she gave birth to three sons and daughters
- it is I who carry the sharpest sorrow
And she gave birth to sons and daughters three
- time is passing me slowly by
but God knows how I must suffer
- it is I who carry the sharpest sorrow
Margjit sat with her hand spindle and spun
- time is passing me slowly by
then she heard Bøherad's chirch bells ring
- it is I who carry the sharpest sorrow
Oh, now I have stayed in the mountain for 14 years
- time is passing me slowly by
I am longing for my father's farm
- it is I who carry the sharpest sorrow
Proud Margjit she spoke to the mountain king thus:
- time is passing me slowly by
"May I go to my father?"
- it is I who carry the sharpest sorrow
"Oh, you may go to your father
- time is passing me slowly by
but you must not stay longer than an hour or two"
- it is I who carry the sharpest sorrow
Proud Margit she walked that long road
- time is passing me slowly by
Then she heard the mountain king coming after her with hoof and forceps
- it is I who carry the sharpest sorrow
And as she came walking towards the farm
- time is passing me slowly by
her good father was standing outside for her (waiting)
- it is I who carry the sharpest sorrow
I take it is proud Margit whom I hold so dearly
- time is passing me slowly by
oh my dear daughter, oh, are you really there
- it is I who carry the sharpest sorrow
And Thord Hjuxe he spoke to his dauthter thus
- time is passing me slowly by
Oh, now you have been away for 14 years
- it is I who carry the sharpest sorrow
And twelve girls combed her hair
-time is passing me slowly by
The thirteenth put the golden crown on (her head)
- it is I who carry the sharpest sorrow
Now you have been away for 14 years
- time is passing me slowly by
I have cried for you so many a tear
- it is I who carry the sharpest sorrow
Then he took proud Margit by her hand and led her with joy and tears
- time is passing me slowly by
then he sat her down in her mother's chair
- it is I who carry the sharpest sorrow
But then the mountain king came fast as a fire
-time is passing me slowly by
Aren't you coming home tonight to the children?
- it is I who carry the sharpest sorrow
Fare now well then everyone in my home
-time is passing me slowly by
now I will never come to you again
- it is I who carry the sharpest sorrow
Proud Margit sat up on the grey steed
-time is passing me slowly by
She cried more tears than the horse had hairs
- it is I who carry the sharpest sorrow
She tapped on the mountain with tiny fingers
-time is passing me slowly by
Stand up my oldest daughter, unlock the door
- it is I who carry the sharpest sorrow
Another version adds this verse:
Yes, if I knew it was my mother
-time is passing me slowly by
So heartily I would let you enter (enclose you)
- it is I who carry the sharpest sorrow
Å Hjuxe den stoltaste gard i Saudherad var,
-tidi fell meg longe
stolt Margit var dottri upå den gard.
-Det er eg som ber sorgi så tronge.
Stolt Margit hon reidde seg til kyrkja at gå,
-tidi fell meg longe,
så tok hon den vegin til fjølli låg.
-Det er eg som o.s.v.
Og som hon no kom fram med bergevegg,
-tidi fell meg longe,
da kom bergekongin med det lange kvite skegg.
-Det er eg o.s.v.
Og bergekongin tukkat ein sylvforgyllte stol
-tidi fell meg longe,
set deg her stolt Margit, og kvil din fot!
-Det er eg o.s.v.
Så gav han hennar dei raude stakkar tvo
-tidi fell meg longe,
og lauv uti bringa og sylvspente sko
-Det er eg o.s.v.
Og gentunne tolv dei reidde hennar hår
-tidi fell meg longe,
den trettande sette gullkrona på.
-Det er eg o.s.v.
Så skenkte han i af den klåraste vin,
-tidi fell meg longe,
du teke dettin honnid og drikk stolt Margit mi!
-Det er eg o.s.v.
Så var hon i bergi i årinne ni,
-tida fell meg longe,
og hon fødde synir og døttar tri.
-Det er eg o.s.v.
Og hon fødde synir og døttar tri,
-tidi fell meg lange,
men Gud skal vite hot eg må lid!
-Det er eg o.s.v.
Og Margit hon sat med sin handtein og spann
-tidi fell meg longe,
då høyrde hon Bøherads kyrkjeklokkur klang
-Det er eg o.s.v.
Aa no hev eg vorid i bergi i fjortan år,
-tidi fell meg longe,
no lengist eg heim til min faders gård.
Det er eg o.s.v.
Stolt Margit hon talad til bergekongin så:
-tidi fell meg lange,
aa må eg no få lov til fader at gå?
-Det er eg o.s.v.
Aa du må få lov til din fader at sjå,
-tidi fell meg longe,
men du må 'ki vera burte att ern time hell tvo.
-Det er eg o.s.v.
Stolt Margit hon gekk den vegin så lång,
-tidi fell meg longe,
då høyrde hon bergekongin kom etter med hov og tång.
-Det er eg o.s.v.
Aa då som hon kom der gangandes i gård
-tidi fell meg longe,
hennas sæle fadir ute for hennar står.
-Det er eg o.s.v.
Eg meinar det er stolt Margit, som eg ha' så kær!
-tidi fell meg longe,
aa kære mi dotter, aa er du no der!
-Det er eg o.s.v.
Og Thord Hjuxe han talad til dotter si så:
-tidi fell meg longe,
Aa no hev du vorid burte i fjortan år!
-Det er eg o.s.v.
Og gentunne tolv dei reidde hennar hår
-tidi fell meg lange,
den trettande sette gullkrona på.
-Det er eg o.s.v.
No hev du vorid burte i fjortan år,
-tidi fell meg longe,
og me heve gratid fer deg så mang ei tår!
-Det er eg o.s.v.
Så leidde han in stolt Margit med glede og gråt,
-tidi fell meg longe,
så sette han hennar i sin moders stol
-Det er eg o.s.v.
Men då kom bergekongin snegt som ein eld,
-tidi fell meg longe,
Aa kenne du 'ki heimatt' til boni i kveld?
-Det er eg o.s.v.
Fare no vel då alle i mit heim!
-tidi fell meg longe,
no kem eg alli til dikkon meir.
-Det er eg o.s.v.
Stolt Margit sette seg på gangaren grå,
-tidi fell meg longe,
hon gret fleire tårir hell hesten ha' hår.
-Det er eg o.s.v.
Hon pikkad på bergid med fingrane små:
-tidi fell meg longe,
Statt up mi eldste dotter, skreid loko ifrå!
-Det er eg o.s.v.
En versjon legger til dette verset:
Ja vidste eg no dæ, dæ va Moderen min
- tidi fell meg long'e,
saa hjartelig gjenne eg sko lukke dæg ind.
- Det er eg som ber sorgji så trong'e.
På Hjukse levde det for noen hundre år siden en mann som hette Thor. Han var veldig rik, men hadde bare en eneste datter, hun hette Margit. Hun var litt bortgjemt, og derfor sta.
En søndag ville hun gå alene til Sauar kirke. Faren var imot dette, for det var uttrygt å gå gjennom de store skogene. Men Margit var ikke til å rikke. Faren fulgte henne over vannet, så gikk hun videre aleine. Det var vanskelig å finne frem, og før hun kom til Klevar, hadde hun gått seg bort. Hun gikk hele dagen, og om kvelden stod hun foran et fjell mellom Heddal og Bø som er kalt Tårefjell.
Mens hun står der og gråter, åpner fjellet seg, og hun står plutselig inne i et pent hus - likeså pent som de hun hadde hørt om i eventyret. En gammel hvitskjegget kar kommer mot henne med et gyllent horn og et sølvkrus.. Han slår vin i kruset og byr Margit å drikke. Margit er både trøtt og tørst, hun tar imot og drikker. Da sovner hun, og når hun våkner, er hun ikke seg selv lenger. Hun er fortryllet og har ingen fri vilje lenger. Bergkongen ville ha henne til kone, og Margit kan ikke si nei. Det blir gjort i stand til bryllup, 13 jenter skal gre håret og pynte henne til brud med all den stas bergekongen eier. Staselig var hun i rød stakk, brodert hvit skjorte med vide ermer og svære søljer, sølvbelte og krone. Brudgommen er også staselig, og paret er omgitt av brudepiker.
Men Margit er ikke lykkelig. Hun tenker på hjemmet sitt, på far, og mor som alt er død, og lengter tilbake. Ofte når hun sitter med håndteinen sin og spinner garn, hører hun lokketoner langt bortefra. Det er Bøherands kirkeklokker som ringer til messe. Da hun hadde vært i fjellet i ni år, hadde hun 6 barn, 3 jenter og 3 gutter, og hun følte seg hjemme i fjellet. Men en dag lyder fra Bøkirka når inn til henne, tar lengselen henne slik at hun går til Bergekongen og ber om å få besøke faren sin. Det var ikke lett, men til slutt får hun lov mot å love å være tilbake til kvelden.
Med merkelige følelser står hun på Hjuksetunet. Faren tar imot henne med både glede og redsel. Det er 14 år siden hun ble borte, og alle regnet med at hun var død. Hun blir bedt inn og tar plass i morens stol. Og så fortalte hun hvordan det gikk med henne og hva hun hadde opplevd. Men tiden går fort. Snart står Bergekongen i stua, streng og hard. "Nå, kommer du ikke hjem igjen til barna i kveld?" Margit har ingen vilje til å stå imot: "Så farvel da alle i mitt hjem! Nå kommer jeg aldri mer tilbake."
Margit blir i berget hele sitt liv, men når hun skal dø, ber hun om å bli gravlagt i vigsla jord. Bergekongen kommer til presten i Bø og ber om dette. Presten blir redd, men svarer: "Jeg må tro at kona di må være dattera selveste Thor Hjukse, hun ble borte for mange år siden, fordi hun ikke ville følge de rådene faren gav henne. Stakkar! Hun må følge det som står i den hellige boka: Et øye som spotter/håner sin far og ikke lyder sin mor, skal ravnene ved bekken hakke ut og ørneungene spise opp." Hun har levd som en hedning, og hun er død i berget som en hedning, derfor må hun også bli begravd som en hedning, og jeg kan ikke oppfylle din bønn."
Kilde: Norske Sagn Etter forskjellige kilder Cammermeyers Boghandel Oslo 1941 Tredje utgave av boken. Tidligere utgitt i 1888 og 1902.
=MARGIT HJUKSE=
__Hjuksebø__ er en stor grend som ligger som en oase i en ørken på grensen mot Heddal. engang har kjørt den bakkete og dårlige nom denne grenda med hest og stolkjerre, være inderlig glad om han er kommet fram lemmer.
Hjuksebø består av flere garder; en kan se at det har vært velstand på dem alle, mer eller mindre. Den garden som først ble bygd, skal være Hjukse; det er etter den at grenda har navnet sitt. Annangard ble kalt så fordi det var den andre garden som ble bygd. Hjukse har rimelig-vis navn etter en større fjellstrekning som ligger mel-lom Sauherad og Gjerpen, og som kalles Lukse eller Hjuksefjell.
I et av de første hundreårene etter at ristendommen ble innført, bodde det — så forteller sagnet — bare en mann på garden Hjukse, og han hette Tor. Han var vidspurt på den tid fordi han var så rik. Han hadde ikke andre barn enn en eneste datter, Margit; henne var han så rent urimelig glad i at hun fikk lov til å gjøre mestsom hun ville, enda det ofte var lite vel overveid det hun fant på.
Så var det en gang, etterat Margit var blitt voksen jente, at hun fikk det innfallet at hun skulle gå aleine til Sauherad kirke.
På den tid fans det ikke annet enn skogstier og dårlige rideveier, og det lå vide skogstrekninger mellom de enkelte gardene.
Faren fortalte henne om alt det farlige hun kunne komme ut for på en slik ensom tur, men det nyttet ikke alt det han sa. En søndagsmorgen ga hun seg på vei. Faren fulgte henne over elva, og her skiltes han med tungt hjerte fra sin kjære datter, men først gjorde han enda en gang klart for henne hvilke farer hun utsatte seg for.
Så gikk da jenta aleine gjennom ødemarka og visste lite om den skjebne hun gikk i møte. Hun var ikke kommet så langt som til garden Kleiver før hun hadde tatt feil av veien, og nå gikk hun og gikk hun dagen til ende med gråt og klage, gjennom vilt fremmede heier og skoger. Om kvelden kom hun til et høyt fjell som ligger mellom Heddals-almenningen og Vatnerheia i Bø, og som den dag i dag kalles for Tårefjell, til minne om denne sørgelige hending. Mens hun sto der utenfor fjellet og ønsket hun var heime hos far sin, visste hun ikke ordet av før hun syntes hun satt inne i en bygning så gild at hun aldri i sitt liv hadde sett maken. Straks kom en gammal kvitskjegget mann med et forgylt horn, og av det skjenkte han et sølvbeger fullt av den klareste vin. Hun var både trøtt og tørst, og derfor tok hun med takk imot skjenken, og straks var hun fortryllet, så nå kunne de gjøre med henne som de ville.
Nå skulle det lages til bryllup, og bruden måtte pyntes. De satte tretten trolljenter til å vaske henne, greie håret hennes og ha på henne nye klær; det var blant annet to raue stakker og en svart trøye med mange slags dingeldangel på. På hodet hennes satte de en stor sølvkrone. Da bryllupet var slutt, husket hun gamle dager og far sin; mor hennes var død lenge før hun kom inn i fjellet. Når hun nå satt og spant på handteinen sin, kunne det hende at hun av og til hørte kirkeklokkene fra Bø, og da brøt lengselen på med ny styrke, og tårene rant i strie strømmer.
Da hun hadde vært i fjellet i ni år, var hun blitt mor til tre sønner og tre døtre, men likevel kunne hun ikke glømme heimen sin; hun tigde og ba mannen sin om å. få lov til å refise heim og besøke faren bare en eneste gang i sitt liv. Endelig ga han etter og lovte det, men på det vilkåret at hun skulle komme igjen samme kvelden. Hun ga seg på veien og møtte far sin i tunet. Det ble vel en undring og glede på faren, som ikke hadde hørt noe til henne etterat hun ble borte for ham for tjorten år siden. Hun fulgte med ham inn i stua og måtte fortelle hvorledes alt var gått til og hvorledes hun hadde det nå.
Men bergkongen var blitt redd for kona si; han hadde gått etter henne, og nå kom han inn og sa at hun måtte skynde seg heim til barna deres. Margit måtte si det siste farvel til sin sorgfulle gamle far, og avskj eden dem imellom er rørende skildret i en gammel vise som er laget om dette sagnet.
Men då kom bergekongjen snøgt som ein eld: - tii fell meg long'e - «Kjem du kje heim att til bonni i kveld?» - Det er eg som ber sorgji så trong'e.
«Fare no væl då alle i min heim, - tii fell meg long'e - no kjem eg alli til dikkon mei.» - Det er eg som ber sorgji så trong'e.
Stolt Margjit sette seg på gangaren grå, - tii fell meg long'e - ho gret fleire tårir hell hesten ha hår. - Det er eg som ber sorgji så trong'e.
Ho pikka på bergje med fingane små: - til fell meg long'e - «Statt opp mi eldste dutter, skrei loka ifrå!» - Det er eg som ber sorgji så trong'e.
Margit ble nå i fjellet hele sitt liv. Men da hun var død, gikk mannen hennes, bergkongen, til Bø-presten og fortalte at han hadde måttet love kona si, før hun døde, at han skulle gå til presten og be om at hun måtte få komme i kristen jord ved Bø kirke, og at kirkeklokkene i Bø, som så ofte hadde vært til trøst og glede for henne den tid hun var i berget, nå måtte ringe ved hennes gravferd. Presten ble forundret over å få et slikt besøk, men han fattet seg snart og sa : «Din kone har levet og er død som en hedning; derfor bør hun begraves på samme måte. Jeg kan ikke innrømme din begjæring.»
Margjit Hjukse (Margit Hjuxe) og Bergekongen
Tilbake til norske folketoner og ballader
Norske vokale folketonesjangre
Lokk, huving og ljaling
Middelalderballader
Alfabetisk liste folketoner og ballader
Folkemusikk
- time is passing me slowly by
proud Margit was the daughter on that farm
- it is I who carry the sharpest sorrow
Proud Margit made herself ready to go to church
- time is passing me slowly by
Then she took the road that lead to the mountain
- it is I who carry the sharpest sorrow
And as she came to the mountain wall
- time is passing me slowly by
the Mountain King came with his long, white beard
- it is I who carry the sharpest sorrow
And the mountain king took out a silvergilded chair
- time is passing me slowly by
sit here proud Margjit and rest your foot
- it is I who carry the sharpest sorrow
The he gave her the two red dresses
- time is passing me slowly by
and leaves on her bosom and silver-buckled shoes
- it is I who carry the sharpest sorrow
And twelve girls combed her hair
-time is passing me slowly by
The thirteenth put the golden crown on (her head)
- it is I who carry the sharpest sorrow
Then he poured the clearest wine
- time is passing me slowly by
You'll take this (honnid= ?) and drink my proud Margjit
- it is I who carry the sharpest sorrow
Then she stayed in the mountain for 9 years
- time is passing me slowly by
and she gave birth to three sons and daughters
- it is I who carry the sharpest sorrow
And she gave birth to sons and daughters three
- time is passing me slowly by
but God knows how I must suffer
- it is I who carry the sharpest sorrow
Margjit sat with her hand spindle and spun
- time is passing me slowly by
then she heard Bøherad's chirch bells ring
- it is I who carry the sharpest sorrow
Oh, now I have stayed in the mountain for 14 years
- time is passing me slowly by
I am longing for my father's farm
- it is I who carry the sharpest sorrow
Proud Margjit she spoke to the mountain king thus:
- time is passing me slowly by
"May I go to my father?"
- it is I who carry the sharpest sorrow
"Oh, you may go to your father
- time is passing me slowly by
but you must not stay longer than an hour or two"
- it is I who carry the sharpest sorrow
Proud Margit she walked that long road
- time is passing me slowly by
Then she heard the mountain king coming after her with hoof and forceps
- it is I who carry the sharpest sorrow
And as she came walking towards the farm
- time is passing me slowly by
her good father was standing outside for her (waiting)
- it is I who carry the sharpest sorrow
I take it is proud Margit whom I hold so dearly
- time is passing me slowly by
oh my dear daughter, oh, are you really there
- it is I who carry the sharpest sorrow
And Thord Hjuxe he spoke to his dauthter thus
- time is passing me slowly by
Oh, now you have been away for 14 years
- it is I who carry the sharpest sorrow
And twelve girls combed her hair
-time is passing me slowly by
The thirteenth put the golden crown on (her head)
- it is I who carry the sharpest sorrow
Now you have been away for 14 years
- time is passing me slowly by
I have cried for you so many a tear
- it is I who carry the sharpest sorrow
Then he took proud Margit by her hand and led her with joy and tears
- time is passing me slowly by
then he sat her down in her mother's chair
- it is I who carry the sharpest sorrow
But then the mountain king came fast as a fire
-time is passing me slowly by
Aren't you coming home tonight to the children?
- it is I who carry the sharpest sorrow
Fare now well then everyone in my home
-time is passing me slowly by
now I will never come to you again
- it is I who carry the sharpest sorrow
Proud Margit sat up on the grey steed
-time is passing me slowly by
She cried more tears than the horse had hairs
- it is I who carry the sharpest sorrow
She tapped on the mountain with tiny fingers
-time is passing me slowly by
Stand up my oldest daughter, unlock the door
- it is I who carry the sharpest sorrow
Another version adds this verse:
Yes, if I knew it was my mother
-time is passing me slowly by
So heartily I would let you enter (enclose you)
- it is I who carry the sharpest sorrow
-tidi fell meg longe
stolt Margit var dottri upå den gard.
-Det er eg som ber sorgi så tronge.
Stolt Margit hon reidde seg til kyrkja at gå,
-tidi fell meg longe,
så tok hon den vegin til fjølli låg.
-Det er eg som o.s.v.
Og som hon no kom fram med bergevegg,
-tidi fell meg longe,
da kom bergekongin med det lange kvite skegg.
-Det er eg o.s.v.
Og bergekongin tukkat ein sylvforgyllte stol
-tidi fell meg longe,
set deg her stolt Margit, og kvil din fot!
-Det er eg o.s.v.
Så gav han hennar dei raude stakkar tvo
-tidi fell meg longe,
og lauv uti bringa og sylvspente sko
-Det er eg o.s.v.
Og gentunne tolv dei reidde hennar hår
-tidi fell meg longe,
den trettande sette gullkrona på.
-Det er eg o.s.v.
Så skenkte han i af den klåraste vin,
-tidi fell meg longe,
du teke dettin honnid og drikk stolt Margit mi!
-Det er eg o.s.v.
Så var hon i bergi i årinne ni,
-tida fell meg longe,
og hon fødde synir og døttar tri.
-Det er eg o.s.v.
Og hon fødde synir og døttar tri,
-tidi fell meg lange,
men Gud skal vite hot eg må lid!
-Det er eg o.s.v.
Og Margit hon sat med sin handtein og spann
-tidi fell meg longe,
då høyrde hon Bøherads kyrkjeklokkur klang
-Det er eg o.s.v.
Aa no hev eg vorid i bergi i fjortan år,
-tidi fell meg longe,
no lengist eg heim til min faders gård.
Det er eg o.s.v.
Stolt Margit hon talad til bergekongin så:
-tidi fell meg lange,
aa må eg no få lov til fader at gå?
-Det er eg o.s.v.
Aa du må få lov til din fader at sjå,
-tidi fell meg longe,
men du må 'ki vera burte att ern time hell tvo.
-Det er eg o.s.v.
Stolt Margit hon gekk den vegin så lång,
-tidi fell meg longe,
då høyrde hon bergekongin kom etter med hov og tång.
-Det er eg o.s.v.
Aa då som hon kom der gangandes i gård
-tidi fell meg longe,
hennas sæle fadir ute for hennar står.
-Det er eg o.s.v.
Eg meinar det er stolt Margit, som eg ha' så kær!
-tidi fell meg longe,
aa kære mi dotter, aa er du no der!
-Det er eg o.s.v.
Og Thord Hjuxe han talad til dotter si så:
-tidi fell meg longe,
Aa no hev du vorid burte i fjortan år!
-Det er eg o.s.v.
Og gentunne tolv dei reidde hennar hår
-tidi fell meg lange,
den trettande sette gullkrona på.
-Det er eg o.s.v.
No hev du vorid burte i fjortan år,
-tidi fell meg longe,
og me heve gratid fer deg så mang ei tår!
-Det er eg o.s.v.
Så leidde han in stolt Margit med glede og gråt,
-tidi fell meg longe,
så sette han hennar i sin moders stol
-Det er eg o.s.v.
Men då kom bergekongin snegt som ein eld,
-tidi fell meg longe,
Aa kenne du 'ki heimatt' til boni i kveld?
-Det er eg o.s.v.
Fare no vel då alle i mit heim!
-tidi fell meg longe,
no kem eg alli til dikkon meir.
-Det er eg o.s.v.
Stolt Margit sette seg på gangaren grå,
-tidi fell meg longe,
hon gret fleire tårir hell hesten ha' hår.
-Det er eg o.s.v.
Hon pikkad på bergid med fingrane små:
-tidi fell meg longe,
Statt up mi eldste dotter, skreid loko ifrå!
-Det er eg o.s.v.
En versjon legger til dette verset:
Ja vidste eg no dæ, dæ va Moderen min
- tidi fell meg long'e,
saa hjartelig gjenne eg sko lukke dæg ind.
- Det er eg som ber sorgji så trong'e.
http://www.dokpro.uio.no/ballader/tekster_html/a/a054_012.html
http://www.dokpro.uio.no/ballader/tekster_html/a/a054_017.html
http://www.dokpro.uio.no/ballader/tekster_html/a/a054_015.html
Video
Fortellingen om Margit
En søndag ville hun gå alene til Sauar kirke. Faren var imot dette, for det var uttrygt å gå gjennom de store skogene. Men Margit var ikke til å rikke. Faren fulgte henne over vannet, så gikk hun videre aleine. Det var vanskelig å finne frem, og før hun kom til Klevar, hadde hun gått seg bort. Hun gikk hele dagen, og om kvelden stod hun foran et fjell mellom Heddal og Bø som er kalt Tårefjell.
Mens hun står der og gråter, åpner fjellet seg, og hun står plutselig inne i et pent hus - likeså pent som de hun hadde hørt om i eventyret. En gammel hvitskjegget kar kommer mot henne med et gyllent horn og et sølvkrus.. Han slår vin i kruset og byr Margit å drikke. Margit er både trøtt og tørst, hun tar imot og drikker. Da sovner hun, og når hun våkner, er hun ikke seg selv lenger. Hun er fortryllet og har ingen fri vilje lenger. Bergkongen ville ha henne til kone, og Margit kan ikke si nei. Det blir gjort i stand til bryllup, 13 jenter skal gre håret og pynte henne til brud med all den stas bergekongen eier. Staselig var hun i rød stakk, brodert hvit skjorte med vide ermer og svære søljer, sølvbelte og krone. Brudgommen er også staselig, og paret er omgitt av brudepiker.
Men Margit er ikke lykkelig. Hun tenker på hjemmet sitt, på far, og mor som alt er død, og lengter tilbake. Ofte når hun sitter med håndteinen sin og spinner garn, hører hun lokketoner langt bortefra. Det er Bøherands kirkeklokker som ringer til messe. Da hun hadde vært i fjellet i ni år, hadde hun 6 barn, 3 jenter og 3 gutter, og hun følte seg hjemme i fjellet. Men en dag lyder fra Bøkirka når inn til henne, tar lengselen henne slik at hun går til Bergekongen og ber om å få besøke faren sin. Det var ikke lett, men til slutt får hun lov mot å love å være tilbake til kvelden.
Med merkelige følelser står hun på Hjuksetunet. Faren tar imot henne med både glede og redsel. Det er 14 år siden hun ble borte, og alle regnet med at hun var død. Hun blir bedt inn og tar plass i morens stol. Og så fortalte hun hvordan det gikk med henne og hva hun hadde opplevd. Men tiden går fort. Snart står Bergekongen i stua, streng og hard. "Nå, kommer du ikke hjem igjen til barna i kveld?" Margit har ingen vilje til å stå imot: "Så farvel da alle i mitt hjem! Nå kommer jeg aldri mer tilbake."
Margit blir i berget hele sitt liv, men når hun skal dø, ber hun om å bli gravlagt i vigsla jord. Bergekongen kommer til presten i Bø og ber om dette. Presten blir redd, men svarer: "Jeg må tro at kona di må være dattera selveste Thor Hjukse, hun ble borte for mange år siden, fordi hun ikke ville følge de rådene faren gav henne. Stakkar! Hun må følge det som står i den hellige boka: Et øye som spotter/håner sin far og ikke lyder sin mor, skal ravnene ved bekken hakke ut og ørneungene spise opp." Hun har levd som en hedning, og hun er død i berget som en hedning, derfor må hun også bli begravd som en hedning, og jeg kan ikke oppfylle din bønn."
Fra:
http://www.drammens.museum.no/eng/DKS/2011-12/GJENSTANDER-FOR-LIVET/Margit-Hjukse
Sagn
Kilde:
Norske Sagn
Etter forskjellige kilder
Cammermeyers Boghandel
Oslo 1941
Tredje utgave av boken.
Tidligere utgitt i 1888 og 1902.
=MARGIT HJUKSE=
__Hjuksebø__ er en stor grend som ligger som en oase i en ørken på grensen mot Heddal. engang har kjørt den bakkete og dårlige nom denne grenda med hest og stolkjerre, være inderlig glad om han er kommet fram lemmer.
Hjuksebø består av flere garder; en kan se at det har vært velstand på dem alle, mer eller mindre. Den garden som først ble bygd, skal være Hjukse; det er etter den at grenda har navnet sitt. Annangard ble kalt så fordi det var den andre garden som ble bygd. Hjukse har rimelig-vis navn etter en større fjellstrekning som ligger mel-lom Sauherad og Gjerpen, og som kalles Lukse eller Hjuksefjell.
I et av de første hundreårene etter at ristendommen ble innført, bodde det — så forteller sagnet — bare en mann på garden Hjukse, og han hette Tor. Han var vidspurt på den tid fordi han var så rik. Han hadde ikke andre barn enn en eneste datter, Margit; henne var han så rent urimelig glad i at hun fikk lov til å gjøre mestsom hun ville, enda det ofte var lite vel overveid det hun fant på.
Så var det en gang, etterat Margit var blitt voksen jente, at hun fikk det innfallet at hun skulle gå aleine til Sauherad kirke.
På den tid fans det ikke annet enn skogstier og dårlige rideveier, og det lå vide skogstrekninger mellom de enkelte gardene.
Faren fortalte henne om alt det farlige hun kunne komme ut for på en slik ensom tur, men det nyttet ikke alt det han sa. En søndagsmorgen ga hun seg på vei. Faren fulgte henne over elva, og her skiltes han med tungt hjerte fra sin kjære datter, men først gjorde han enda en gang klart for henne hvilke farer hun utsatte seg for.
Så gikk da jenta aleine gjennom ødemarka og visste lite om den skjebne hun gikk i møte. Hun var ikke kommet så langt som til garden Kleiver før hun hadde tatt feil av veien, og nå gikk hun og gikk hun dagen til ende med gråt og klage, gjennom vilt fremmede heier og skoger. Om kvelden kom hun til et høyt fjell som ligger mellom Heddals-almenningen og Vatnerheia i Bø, og som den dag i dag kalles for Tårefjell, til minne om denne sørgelige hending. Mens hun sto der utenfor fjellet og ønsket hun var heime hos far sin, visste hun ikke ordet av før hun syntes hun satt inne i en bygning så gild at hun aldri i sitt liv hadde sett maken. Straks kom en gammal kvitskjegget mann med et forgylt horn, og av det skjenkte han et sølvbeger fullt av den klareste vin. Hun var både trøtt og tørst, og derfor tok hun med takk imot skjenken, og straks var hun fortryllet, så nå kunne de gjøre med henne som de ville.
Nå skulle det lages til bryllup, og bruden måtte pyntes. De satte tretten trolljenter til å vaske henne, greie håret hennes og ha på henne nye klær; det var blant annet to raue stakker og en svart trøye med mange slags dingeldangel på. På hodet hennes satte de en stor sølvkrone. Da bryllupet var slutt, husket hun gamle dager og far sin; mor hennes var død lenge før hun kom inn i fjellet. Når hun nå satt og spant på handteinen sin, kunne det hende at hun av og til hørte kirkeklokkene fra Bø, og da brøt lengselen på med ny styrke, og tårene rant i strie strømmer.
Da hun hadde vært i fjellet i ni år, var hun blitt mor til tre sønner og tre døtre, men likevel kunne hun ikke glømme heimen sin; hun tigde og ba mannen sin om å. få lov til å refise heim og besøke faren bare en eneste gang i sitt liv. Endelig ga han etter og lovte det, men på det vilkåret at hun skulle komme igjen samme kvelden. Hun ga seg på veien og møtte far sin i tunet. Det ble vel en undring og glede på faren, som ikke hadde hørt noe til henne etterat hun ble borte for ham for tjorten år siden. Hun fulgte med ham inn i stua og måtte fortelle hvorledes alt var gått til og hvorledes hun hadde det nå.
Men bergkongen var blitt redd for kona si; han hadde gått etter henne, og nå kom han inn og sa at hun måtte skynde seg heim til barna deres. Margit måtte si det siste farvel til sin sorgfulle gamle far, og avskj eden dem imellom er rørende skildret i en gammel vise som er laget om dette sagnet.
Men då kom bergekongjen snøgt som ein eld:
- tii fell meg long'e -
«Kjem du kje heim att til bonni i kveld?»
- Det er eg som ber sorgji så trong'e.
«Fare no væl då alle i min heim,
- tii fell meg long'e -
no kjem eg alli til dikkon mei.»
- Det er eg som ber sorgji så trong'e.
Stolt Margjit sette seg på gangaren grå,
- tii fell meg long'e -
ho gret fleire tårir hell hesten ha hår.
- Det er eg som ber sorgji så trong'e.
Ho pikka på bergje med fingane små:
- til fell meg long'e -
«Statt opp mi eldste dutter, skrei loka ifrå!»
- Det er eg som ber sorgji så trong'e.
Margit ble nå i fjellet hele sitt liv. Men da hun var død, gikk mannen hennes, bergkongen, til Bø-presten og fortalte at han hadde måttet love kona si, før hun døde, at han skulle gå til presten og be om at hun måtte få komme i kristen jord ved Bø kirke, og at kirkeklokkene i Bø, som så ofte hadde vært til trøst og glede for henne den tid hun var i berget, nå måtte ringe ved hennes gravferd. Presten ble forundret over å få et slikt besøk, men han fattet seg snart og sa : «Din kone har levet og er død som en hedning; derfor bør hun begraves på samme måte. Jeg kan ikke innrømme din begjæring.»
Kilde: http://www.historier.no/index.php?option=com_sobi2&sobi2Task=sobi2Details&catid=481&sobi2Id=766&Itemid=305
Margit Hjuxe
Ressurser
http://www.dokpro.uio.no/ballader/lister/tsbalfa_titler/tittel_198a.html
http://www.drammens.museum.no/dm/DKS/2009/Gjenstander-for-livet/Margit-Hjukse
http://knirk.no/2009/10/margjit-hjukse/
http://www.dokpro.uio.no/ballader/lister/tsbalfa_titler/tittel_198a.html
http://www.historier.no/index.php?option=com_sobi2&sobi2Task=sobi2Details&catid=481&sobi2Id=766&Itemid=305
http://no.wikisource.org/wiki/Margit_Hjukse
http://runeberg.org/folkevis/margit.html
http://snl.no/bergtaking
http://snl.no/naturmytisk_vise
http://no.wikipedia.org/wiki/Kategori:Norske_folkeviser
http://www.dokpro.uio.no/ballader/lister/tsbtitler.html